ET FELT UTEN RETNING
På fredag ble statsbudsjettet for 2026 vedtatt. Vedtaket har betydelige konsekvenser for det frie scenekunstfeltet og synliggjør tydelige svakheter i dagens kulturpolitiske prioriteringer.
I budsjettforhandlingene ble SKUDA heldigvis reddet – en viktig seier for kunstnere som er avhengige av ordningen for kontinuitet, inntekt og kunstnerisk frihet. Dansefeltet får også en satsing på 10 millioner kroner til infrastruktur, et positivt og nødvendig tiltak. Men slike tiltak må ses som første steg i en større helhet. For at satsingen virkelig skal få effekt, trengs også langsiktig tenkning og en styrking av selve innholdet og retningen – det er kunstnerne som skaper kunsten. Infrastruktur alene er ikke nok; den må gå hånd i hånd med tilsvarende investeringer i de kunstneriske miljøene. Det frie scenekunstfeltet har over lang tid blitt stemoderlig behandlet og må få en rettmessig plass i den nasjonale kulturpolitikken. Kunstens rolle og betydning i beredskapsmeldingen kan ikke bli bare ord – den frie kunsten er et tegn på et sunt demokrati.
Uten kunstnere har vi ikke et kulturfelt.
Når helhetlige grep uteblir, rammes feltet deretter. Kulturrådets ordninger økes ikke, og flere etablerte kompanier – som Studium Actoris og Stella Polaris – fjernes helt fra statsbudsjettet. Verdensteatret får en engangsstøtte og reddes, men dette viser nettopp problemet: Kompanier må reddes i siste liten, fordi de langsiktige strukturene ikke fungerer.
Kulturministeren er opptatt av at kunst og kultur skal ha gode og forutsigbare rammevilkår. Hun påpeker også at det er en skeivfordeling mellom det frie feltet og institusjonene og lover at det skal gjøres et løft for det frie feltet. Da trenger vi retning og langsiktig satsing – ikke kutt og uforutsigbarhet slik som høstens budsjettforhandlinger har utfoldet seg.
MANGLENDE LANGSIKTIGHET – OG MANGLENDE SAMMENHENG
For å sikre et reelt sjangermangfold i norsk scenekunst trenger vi strukturer som ivaretar hele bredden av uttrykk. Studium Actoris og Stella Polaris er begge tradisjonsbærere i norsk scenekunst og spesialister på teatersjangre som få andre miljøer i dag arbeider innenfor. Den kompetansen disse kompaniene forvalter er viktig for å opprettholde et levende og mangfoldig scenekunstlandskap – og for å gi publikum tilgang til ulike uttrykk og kunstneriske perspektiver. Når slike miljøer faller ut av statsbudsjettet, mister vi ikke bare enkeltaktører, men deler av sjangerhistorien og fagkunnskapen i norsk teater.
Støtteordningen for etablerte kompanier skulle sikre nettopp denne typen langsiktighet. Likevel står ordningen på stedet hvil. I 2025 ble det tildelt tre millioner kroner – nok til å støtte ett eneste kompani. Det gjør ordningen i praksis ubrukelig som et virkemiddel for å sikre profesjonell bærekraft. Resultatet er økende usikkerhet i hele feltet. Uten stabile og forutsigbare rammer risikerer man å svekke både kompetanse, kontinuitet og videre kunstnerisk utvikling.
EN MULIGHET FREMOVER
For å sikre et levende og mangfoldig kulturliv må regjeringen nå ta ansvar for en helhetlig kulturpolitikk som faktisk ivaretar og viser retning for det frie scenekunstfeltet. Det krever reelle prioriteringer, forutsigbare ordninger og en bedre balanse mellom institusjonene og de skapende kunstnerne. Frem mot revidert nasjonalbudsjett ligger muligheten til å gjøre nettopp dette – og vi håper den blir brukt.