Kunst og kultur var sentralt da landet ble bygget

Da det moderne Norge ble bygget med Arbeiderpartiet ved roret, var kunsten og kampen for norsk språk og kultur en del av selve ideen om samfunnet. Midt i Oslo ser vi hvordan kunsten har vært sentral, også lenge før etterkrigstiden: Slottet, Universitetet, Stortinget og Nationaltheatret står på rad og rekke og representerer makten, kunnskapen, demokratiet og kunsten. Og her samles vi, til 17. mai, til fotball-VM og nå til sist til Kong Haralds begravelsesfølge, rundt stedet der kunstnere som Wergeland, Ibsen og Bjørnson er representert med sine statuer. Det er ingen tilfeldighet at det er der de står, alle tre var sentrale opinionsdannere da Norge som nasjonalstat var en nyvinning.

Kulturforsvar og samfunnspolitiske prioriteringer blottet for kultur?

Nå er det totalforsvaret som skal bygges opp, raskt og effektivt. Men kunst og kultur nevnes bare i bisetninger, uten at det følges opp med analyser, konkrete tiltak, virkemidler og ressurser. Hva er så et totalforsvar uten et kulturliv?

Om drøye to år er det stortingsvalg. Uansett av hvilken blokk som danner regjering etter valget, er det én utvikling som allerede er tydelig: Kunst og kultur har ikke lenger en sentral plass i de store samfunnspolitiske prioriteringene. Partiene legger verken mest energi eller prestisje, nytenkning eller langsiktige ambisjoner i kulturpolitikken.

Høyresiden varsler omfattende endringer

Nå ønsker både Fremskrittspartiet og Høyre omfattende endringer i den statlige kulturfinansieringen. Høyre har foreslått betydelige kutt i Norsk kulturfond, mens FrP ønsker å avvikle fondet helt. Også Statens kunstnerstipend utfordres. De borgerlige partiene ønsker generelt større innslag av marked og privat finansiering fremfor statlige overføringer. Men hva ønsker Arbeiderpartiet?

Ibsen-jubileet og kunstens plass i Norge

Snart skal vi feire at det er 200 år siden Ibsen ble født, og i opptakten til jubileet er det tre aktuelle saker som gir oss særlig grunn til å spørre hvilken plass kunsten skal ha i Norge i tiden fremover, kanskje de neste 200 år.

Ibsen-jubileet 2028 skal markere en av Norges viktigste kunstnere, men de statlige midlene glimrer med sitt fravær som det uoppnåelige Soria Moria. Hvilke ambisjoner skal Norge egentlig ha for jubileet – nasjonalt og internasjonalt?

Nationaltheatret forfaller. Bygningens tilstand kan leses som et bilde på selve finansieringssituasjonen. Sotet, forfallen og delvis skjult av trær står den, mens rehabiliteringen gang på gang er utredet og utsatt. Hva sier dette om hvordan Norge ivaretar sine nasjonale kulturinstitusjoner?

Kulturfondet og Statens kunstnerstipend utfordres politisk. Dermed aktualiseres også spørsmålet om hvordan Norge skal finansiere den frie kunsten og legge til rette for nye kunstnerskap.

Tre ulike saker som peker mot samme hovedspørsmål:

Er synet på statens ansvar for kunst og kultur i ferd med å endre seg? Og om det er tilfellet, hva skal komme i stedet?

IbsenForum og PAHN inviterer representanter fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet til debatt om kunstens og kulturens plass i norsk samfunnsbygging.

Kvelden innledes med et tilbakeblikk på oppbyggingen av det moderne Norge, Ibsens kulturpolitiske kamp og betydningen av offentlige rammevilkår for hans kunstnerskap. Deretter gis ordet til representanter fra FrP, Høyre og Arbeiderpartiet, før salen inviteres inn i debatten.

Møtet ledes av Hege Knarvik Sande, direktør for PAHN – senter for scenekunst. Inger Buresund, styreleder i IbsenForum, ønsker velkommen.